Historie

En av de mest sentrale og historisk kjente bygdene på Askøy er Strusshamn. Hva navnet betyr, er språkforskerne uenige om. En lun og trygg havn nær den største sjøfartsbyen gjennom århundre, Bergen, gjorde Strusshamn til et sentralt sted. Seilskip fra fremmede havner måtte ligge i karantene i Strusshamn når det var mistanke om pestsmitte om bord. At kong Kristian 4. besøkte Strusshamn både i 1599 og 1641, sier også noe om stedets betydning. Det var også nevnte konge som i 1633 gav påbud om å sette opp fortøyningsringer i havna. Strusshamn var en av de store gårdene på Askøy sammen med Strømsnes, Ask og Herdla. Eierne ble kalt proprietærer. På 1600- tallet eide Apostelkirken i Bergen bygda. Deretter ble den krongods. Kong Kristian 6. var eier i 1741 da han imøtekom akøyværingenes ønske om å få bygge kirke i Strusshamn. Fra midten av 1700-tallet gikk Strusshamn over til private eiere.

Gjestgiveriet
Etter en forordning i 1648 skulle overnattingssteder, gjestgiverier, bygges langs leden til Bergen med ca. tre mils avstand. Strusshamns gode havn var trolig en viktig årsak til at gjestgiveriet ble lagt her. Hvilken bygning som ble reist først, gjestgiveriet eller kirken, er usikkert, men trolig førstnevnte. Ved siden av sin funksjon som herberge og serveringssted, ble gjestgiveriet benyttet som tingsted og til annen møtevirksomhet. Handelsvirksomhet var ikke tillatt i gjestgiveriene selv om det likevel kunne forekomme. Gjestgiveren i Strusshamn var også utover på 1800-tallet møllebestyrer for den møllen som Hans Nilsen hauge tok initativet til å få bygd i 1803. Som mange av de andre bygningene rundt vågen i Strusshamn kom gjestgiveriet i Arne Johannesens Shoddyfabrikks eie. Et uerstattelig tap var det for Askøy da gjestgiveriet og to andre bygg ble flammenes rov 4. september 1993. I 1997 ble gjestgiveriet gjenreist i med den arkitektur det representerte.

Kirken
Domkirken i Bergen var sognekirke for Askøy til 1741. Den lange og til dels farefulle kirkeveien i ro- og seilbåter i tillegg til at det ofte hendte at askøyværingene ikke fikk plass i kirken, utløste ønsket om egen kirke. Utfra sin sterkt pietistiske innstilling sa kong Kristian 6. ja til å bygge kirke i Strusshamni 1741. En minneplate er reist på stedet. Kirken ble også sognekirke for Laksevåg og Loddefjord som hørte til Askøy til 1918. Blant prestene i Strusshamn kirke var Johan Ernst Welhaven (1775-1828), far til dikteren Johan Sebastian Welhaven (1807-1873). Johan Sebastians tilknytning til Strusshamn gjenspeiles i hans diktning. Kirken var på private hender til Franz A. Pütter solgte den til Askøy kommune i 1849. Samtidig overtok kommunen et lite hus som presten kunne benytte. Huset, Prestehuset, er vernet. Kirken fra 1741 brente ned til grunnen i 1861. Ny kirke ble reist på den andre siden av havna og innviet i 1864 av biskop Birkeland. Altertavlen ble malt av Johan Ludvig Losting. I 1966 brente kirken ned til grunnen. Ny kirke tegnet av arkitekt Einar Waardal-Lunde, ble vigslet i 1969.

Mølle
I 1801 løste Hans Nilsen Hauge handelsbrev i Bergen. Han så seg om etter steder i bergensområdet der han og hans trosfeller kunne "sette ånd og legeme i arbeid". God vanntilførsel gjorde at han i 1803 kjøpte en del av Strusshamn fpr å starte mølledrift. I løpet av 1800-tallet var det flere eiere av møllen. 8. september brente den ned til grunne. Ilden spredte seg til kirken som lå like ved. Også denne gikk tapt. På slutten av 1800-tallet begynte industrimøller å utkonkurere bygdemøllene. I 1909 ble mølle- og vann-rettigheter solgt til Arne Johannessen som, sammen med broren Alfred Bruvik, etablerte Arne Johannessens Shoddyfabrikk A/S.

Shoddy
Når tekstilavfall av ull og bomull gjenvinnes etter sortering og riving, kalles det ferdige produktet shoddy. Ordet er engelsk og betegner et spinnemateriale av gjenvunnet tekstilavfall. Mye av råstoffet ble kjøpt fra utlandet, særlig Italia og Storbritannia. Shoddyen ble solgt til norske ullvarefabrikker og mye gikk til eksport, hovedsaklig til Sverige, Danmark, Tyskland og Storbritannia. Shoddyfabrikkem i Strusshamn var i mange år den største industriarbeiderplassen i Sakøy kommune. I mellomkrigstiden var her ca. hundre ansatte hvor 80% var kvinner. I 1950-årene kom acryl og polyester, produsert av kjemiskeråstoff. Dette gjorde shoddyproduksjonen ulønnsom og aktiviteten ble bygd ned.